Om Ateisme

Jeg er invitert til Madlamark Kirke 14/9 kl 19.30-21.00 for å snakke om min ateisme... Det blir vel litt merkelig iom at ellers av prinsipp ikke gå rinn i kirker og fordi salen vel blir full av folk som er uenige med meg. Hvordan skal jeg gripe det an? De tar utgangspunkt i mitt innlegg i Stavanger Aftenblad; Ateisme er ingen tro.

Her er innlegget;

Ateisme er ikke en tro

v/ Tor Ketil Larsen
professor dr med
spesialist i psykiatri

I diskusjoner om religiøsitet møter man som ateist ofte argumentet; ”du har også en tro”. Hensikten med påstanden er å sette ateisten i den posisjonen ateisten påstår den troende befinner seg; ”vi er like gode, vi tror begge på noe; jeg at det finnes en Gud og du at det ikke finnes en Gud”. Påstanden er feil og jeg vil i det følgende forklare hvorfor.

Ateisten tror selvfølgelig også på noe i den forstand at alle som forsøker å forstå den verden vi lever i med nødvendighet vil basere seg på modeller om hvordan ting henger sammen. Disse modellene er aldri sanne eller absolutte, men i stadig revisjon og utvikling. Moderne vitenskap anser sin kunnskap som foreløpig og man søker kritiske vurderinger. Påstanden om at det finnes en Gud der ute som skapte verden og som nå ikke bare overvåker den, men også følger med på hva den enkelte tenker og føler, er urimelig fordi det ikke finnes noen bevis i det hele tatt for at påstanden er sann. De monoteistiske religionene har dette til felles, de representerer egentlig teorier og hvordan det hele ble til og hvordan skaperen følger opp sitt verk. Ateisten sier at hun vet at hun ikke tror på det, hun hevder at det gir ingen mening å velge en eller annen modell fordi de alle er tuftet på ren spekulasjon og autoritær argumentasjon. Problemet med begrepet ateist er at det rent språklig forutsetter et Gudsbegrep - a betyr ikke og Theos betyr Gud. På denne måten skapes en feilaktig myte om at ateisten er avhengig av religiøs tenkning. I virkeligheten avviser ateisten hele ideen om Gud og vi burde hatt en benevnelse for dette som ikke refererte til det religiøse Gudsbegrepet. Vi tror heller ikke at det flygende spaghetti-monsteret eller den usynlige rosa enhjørningen skapte verden.

Tenkt deg følgende scenario; om 3 generasjonen vil en av dine etterkommere en onsdags morgen skrive et ord på en lapp. Hvilket ord tror du det er? Gir et slikt spørsmål noen mening? Hva tror du det vil stå lappen? Ost? Katastrofe? Knivblad eller Barnehagen? Faktum er at du ikke engang vet hvilket språk ordet vil være på, det kan være på norsk, urdu eller et hvilken som helst annet språk. Det kan t.om. være på et språk som ikke er utviklet ennå; kanskje står det ”fruttkjop” – hva kan det bety? Dersom noen hevdet at de var sikre på at det kom til å stå ”konsert” og noen andre ”bildekk”, hvordan ville du forholde deg til en slik diskusjon? Enn om de to gruppene, ”konsertistene” og ”bildekkistene”, begynte å krangle om hvem som hadde rett. Enn om de hevdet at deres tro var knyttet opp til evig frelse, enn om det kom et par profeter som påstod at Gud sjøl hadde snakket til dem og avslørt sannheten? Det å avvise ideen om at man kan tro noe om det man ikke kan vite, er ikke en tro; det er en avvisning av selve problemstillingen.

Dette er ateistens posisjon slik jeg ser det; vi avviser at mennesket er i stand til å utsi noe som overstiger den forskningen og kunnskapen vitenskapen gir oss om jordens og livets tilblivelse. Vi avviser tanken om at en supernaturlig Gud, hvis eksistens per definisjon ikke kan motbevises, skulle være en legitim modell. Det er ingen tro; det er en ærlig og redelig erkjennelse av vår manglende innsikt. Det er ikke rimelig å kalle seg agnostiker – tviler – når man faktisk ikke gjør det. Derfor bør begrepet ateist brukes oftere og med stolthet; det er en helt legitim posisjon å innta.